Dag 3:

Så kom den siste og mest spennende dagen, så vi måtte nok en gang opp tidlig for å rekke dagens første band, Danger Danger. Rune hadde bestemt seg for å være "godt i farta" til Danger Danger, og som sagt så gjort. Klokka halv 9 var han oppe og startet på sin første pils, og idet vi dro fra leiligheten ca. kvart over 11 var 7. pils spretta (også med litt whiskey innabords). Danger Danger ga oss en underholdene og knallbra konsert. Vi fikk servert konge-låter som bl.a. "Bang Bang", "Under The Gun" og "Beat The Bullet", og det tok helt av når vokalist Ted Poley surfa på ryggen over publikum.

Det kan være fare på fære når Danger Danger slipper seg løs...

X
Axel Rudi Pell og vokalist Johnny Gioeli gir jernet.

Det var så klart for å slå seg ned mellom mellom de 2 største scenene siden alt vi skulle se denne dagen foregikk på disse. Kort tid etter sto den tyske metal-gitaristen Axel Rudi Pell på Festival Stage (hovedscena). Med Hardline-vokalist Johnny Gioeli i spissen vikk vi et knippe låter fra hele Axel's solo-karriere. Jeg vil mene at et bedre låt-utvalg kunne man ikke forvente her på snaue 75 minutter. Godt levert ikke-altfor-masete "tysker-metal".

Det var et sjakktrekk av meg å investere 75:- svenske kronarsjer i en strandstol til å slappe av på mens vi hørte og så litt på April Wine, et band jeg ikke hadde noe forhold til fra før. Et veldig bra band rockeband med gode låter og som låt tøft, så jeg må nok sjekke ut dette bandet litt nærmere.

Det er positivt at man på en festival som dette oppdager band, som April Wine, man ikke har hørt tidligere og nærmest digger første gang man hører det.

Klokka halv fem denne eftan kom Canada's søstre over alle søstre, Ann og Nancy Wilson på scena. Heart var et av flere band som jeg virkelig så frem til å oppleve live. Jeg må innrømme at jeg hadde trodd dem skulle spille mer fra 80-talls-perioden, men det ble mest fra 70-tallet. Jeg vil ikke si jeg er skuffet, men overrasket. Bandet spilte aldeles glimrende, bare litt synd jeg ikke har fått sjekka ut mer av den tidligere karriéren dems enda.

X
Søstrene Ann og Nancy Wilson i Heart spilte i Skandinavia for første gang på over 15 år.

X
Meg, Bruno Ravel (Danger Danger) og Rune.

Under Heart's opptreden møtte vi på Danger Danger's bassist Bruno Ravel, og du verden for en kjempehyggelig kar (var det fordi Rune, Jon og jeg hadde DD t-skjorter på oss? he-he). Fikk høre av Bruno at bandet var svært fornøyd med dagens konsert og kommer gjerne tilbake. Jeg ser dem gjerne igjen opptil flere ganger.

At denne tredje og siste dagen hadde kommet halvveis merka vi godt på Rune. Utsagnet "Fællin er fullast" kom til sin rett på dette tidspunkt. At man gjør mye rart i fylla er kjent, men det var første gangen jeg så noen (les: Rune) var redd for å bli solbrent på tenna (!).

Rune er redd for å bli solbrent
på tenna...

Et band mange hadde kommet for å se var Nightwish, og Atle stilte seg tidlig ved scena for å komme lengst mulig foran. Jeg vet ikke om vær-gudene var like glade over at Nightwish dro igang sin opera-metal, for himmelen så og si bare åpna seg og det regna som f**n (og jeg ble våtest). Bandet spilte uavhengig av været, men jeg synes det ble for lite feeling over låtene i live-versjon. Det var bra spilt, men med en stiv rytme ble det som å sette på en CD i mine ører. "Phantom Of The Opera" ble jeg skuffet over i og med at den klassisk-skolerte opera-sangerinna Tarja ikke presterte bedre enn hun gjorde. Høydepunktet for meg var under Tarja's hvilepause og bandet dro i gang en versjon av Megadeth-låta "Symphony Of Destruction".

Nightwish var et band jeg forventa mer av.

X
Udo kjørte på med Accept-klassikere så det monnet.

Gudskjelov så avtok regnet etter Nightwish hadde gått av scena (kanskje det var noe i det med vær-gudene?), og det holdt seg bra under Udo's opptreden. Udo hadde for anledningen fylt settet med klassikere, noe som resultertet i nesten 90% (ifølge Jon) Accept-låter. En knallbra "god gammel" heavy metal-konsert!

Så etter et drøyt kvarters pause var det duket for kveldens og festivalens aller siste band. Og æren av å avslutte Sweden Rock Festival 2004 gikk til Sveriges store sønner i Europe. Det hele startet med "Seven Doors Hotel" og ble avslutta med en av tidenes mest kjente låter, "The Final Countdown". Vi fikk grom-låter på rekke og rad. "Superstitious", "Ready Or Not", "Open Your Heart" og "Rock The Night" for å nevne noen.

Vi fikk også en prøvesmak på bandet kommende nye skive med "Start From The Dark", og jeg vil si at det låter lovende. Joey Tempest var i storform denne kvelden og ga hva han kunne, og det samme gjorde resten av bandet også. Med John Norum på gitar ble låtene fra 'Out Of This World' låtende tyngre, ikke at det gjorde noe skade. Det eneste bidraget vi fikk fra 1992-perioden var "Yesterdays News" som aldri kom med på 'Prisoners In Paradise', men som B-side på singelen til tittel-låta. Enormt bra lever fra bandet som aldri burde vært oppløst, men heldigvis er tilbake.

X
Europe er tilbake på scenen etter 12år i stillhet.

John Norum, festivalens beste
gitarist?

DAG 4